Jeg har ikke så mye å ta meg til nå siden det er natt, ikke får jeg sove heller. Det kjennes liksom ut som om at hele verden må reddes på nattes tid. Tankene går i surr. Alt går i surr. Kjennes nesten ut som at rommet går rundt. Jeg er plutselig i universet, jeg ser ned på jorda, ser på alle menneskene som strever hver dag, menneskene som ikke har det så bra. Jeg ser også mennesker som faktisk har det bra, mennesker som har det alt for godt. Bortskjemte mennesker. Mange er ufyselige, selvsentrerte mennesker, mennesker som kanskje er pene på utsiden men har personlighet som djevelen i egenperson. Men nok om det , veldig usaklig. Jeg har oppdaget noe nytt som skjer flere ganger daglig, hjertet mitt banker kjempefort og mye hardere i kanskje ett minutt. Da blir jeg svimmel, ikke bare litt svimmel men veldig. Det er ganske så ekkelt men det skal da vel alltids gå greit. Tror jeg.Jeg kom til å tenke på hvor mye jeg egentlig savner å være 6år, Jeg kunne spise cornflakes til frokost og lunsj, leke hele dagen lang uten å bli helt ødelagt etterpå. Kanskje mest det å være likt stilt med de andre på min alder. Jeg savner det å kunne stå opp tidlig i helgene for å se på barne-tv ,veninnebesøk av venner som alltid skulle være der for meg. Langball i friminuttene på barneskolen, selv om jeg ikke var den raskeste av alle. Jeg savner det å kunne legge planer, bare det å kunne drømme seg bort, bo i en egen bobble, savner kanskje mest det å ha en ordentlig nåtid som ikke bare går ut på utmattelse , panikk anfall, angst og alt det andre som plager vettet av meg nå. Savner det å kunne dra på bessøk til bestemor, gå turer med bestemor ved min side, høre latteren hennes, smilet hennes, godheten hennes. Savner å kunne løpe i skogen , klatre i trær, gjøre alt det jeg ville, ha overskudd til alt. Savner kanskje mest av alt sommer. Om sommeren når jeg var mindre så var vi alltid en hel skokk samlet i huset til bestemor, vi var ute med båten. Vi gikk lange turer i fjellet. Vi stod på berget å fisket med fiskestang. Når det var dagtid å solen var på sitt varmeste så brukte jeg å springe ned fra huset å til stranden så tok jeg meg en liten svømmetur i havet. Det var stille , dønn stille. savner det å kunne ligge å se ut vinduet på nattmorgenen, se på himmelens mange forskjellige farger, se på havet når det lå der helt speilblankt og stille, se refleksjonene av fjellene, de majestetiske fjellene som speilte seg i havet. Jeg brukte også å plukke blomster, fange humler gjorde jeg også en gang. Jeg savner den tiden , så inderlig også. Herre.. jeg har veldig lite å gjøre når jeg skriver helt til øynene mine detter ut , ikke bokstavelig talt da, du skjønner sikkert. btw.. idag så har jeg hatt en tendens til å skrive som en analfabet elg, så sorry hvis det er mange skrivefeil, har bare ikke hue til å sjekke alt nå.
-Andrea
